Beauforts skala er en skala for å angi vindstyrke og den ble utviklet og oppkalt etter den engelske admiralen Sir Francis Beaufort tidlig på 1800-tallet. Ideen var å definere vindstyrken ut fra nødvendig seilføring på fullriggede orlogsfartøy (man of war) som var den vanligste skipstypen i den Britiske marinen på den tiden.

Skalaen fikk 13 nivåer. I dag refereres det til nivåtallene som eksempelvis «Bf 9». Men den opprinnelige skalaen hadde kvalitative beskrivelser av effekten vinden hadde på seilføringen fra «Akkurat nok til styrefart» til «Det som ingen seil kan tåle».

Nivåene 0-4 omfatter vindstyrker der fartøyet kan forventes å ha alle seil satt, 5-9 omfatter seilsettingen som kreves for å beholde manøvreringsevnen i en stridssituasjon og 10-12 omfatter seilføring for å overleve. Senere tiders meteorologer (the International Meteorological Committee, 1946) har lagt til trinn 13-17 for å omfatte også de vindstyrker som kan oppstå i tropiske orkaner, tornadoer (skypumper) m.m., men de er normalt ikke tatt med når skalaen presenteres i en populærsammenheng.

På 1800-tallet fantes det en rekke vindskalaer rundt om i verden og det er et slumpetreff at nettopp Beauforts har overlevd og blitt en universiell standard – en slump der kun den gjengse historieskrivningen, to oppfinnelser og en værkatastrofe spiller viktige roller. Beauforts skala ble antatt som en standard av Royal Navy i 1838, Samuel Morse oppfant telegrafen i 1837, T. R. Robinson oppfant skål-anemometeret for vindmåling i 1846 og i slaget ved Sevastopol i 1854 slo en overraskende vinterstorm store deler av de franske og engelske flåtene til pinneved. På denne bakgrunn oppstod det et behov for å kunne varsle plutselige omslag i været, og løsningen ble oppdaget da fremsynte personer i admiralitetet koplet sammen de nye eksakte vindmålingene og muligheten for ved hjelp av Beauforts sifrer å kunne telegrafere prognoser til flåteenhetene.

På 1900-tallet kom skalaen til å bli tolket på ulike måter i samband med at man forsøkte å oversette skalaens nivåer til en felles standard med angivelser av vindhastighet og meteorologiske benevninger – et komplisert skritt, dels med tanke på ulike enhetssystem og dels ettersom orlogsfartøys seilsetting ikke lengre var allmenn kunnskap. Gradvis vokste en felles standard frem, og ved midten av 1900-tallet hadde de nye vindstyrkebetegnelsene slått ut Beauforts sifre i de fleste sammenhenger utenom i skipsloggbøkene.

Styrkebetegnelsene og hastighetsintervallene refererer seg til vindens middelverdi. Ved instrumentmålinger nyttes gjennomsnittet for 10 minutter, forvent derfor sterkere vind i kastene.

Ved bedømming av styrken og eventuelle skader som følge av orkaner i Nord-Amerika anvendes Saffir–Simpson-skalaen. Graden bedømmes ved observasjoner av orkanen. Til skalaen hører en gradering av en del fenomener, blant annet vindhastighet, stormflodens høyde og lufttrykk, som kan gi en oppfatning om hvilken skade orkanen kommer til å gi når den når land.

Ved bedømming av en tornados styrke i etterhånd benyttes Fujitas skala. Skalaen baseres på skadegraden. Til skalaen hører en gradering av vindhastigheten. Også Torroskalaen brukes, men dens grader bestemmes helt av vindhastigheten.

Været:  VG / YR

Oslo Kiteskole holder kitekurs flere ganger i uka på Ekebergsletta

 
Videregåendekurs og Introduksjonskurs på Ekebergsletta i Oslo, Norge.

Kite Landboarding, Traction Kiter, Landkiting, Snowkiting, Kiteboarding, Kiteskating, Kite Buggy, Kiteskiing, Kitesurfing.

Vi “syr“ sammen et egnet kitekursopplegg tilpasset spesialarrangementer som utdrikningslag, jubileer, firmafester, bursdagsfest for barn eller for voksne og lignende.

Kontakt oss:   infooslokiteskole.no

Kontakt og Info:   (+47) 92 06 02 83             (+47) 22 37 89 25